Effektueringskommunen

Av Oddvar Flæte, Publisert måndag 18. januar 2010

Smatt på ordet – effektueringskommune. Det var historikaren Yngve Flo som nytta det i eit innlegg ved inngangen til dette hundreåret. Han spurde om styringssignala i sum er i ferd med å redusere den lokale handlingsfridomen monaleg meir enn det som tidlegare vart rekna som akseptabelt. I staden for å ta i bruk lokalpolitikken, vart kommunane dei som skulle spreie velferdsgoda til andre.

Men velferdsgoda har endra seg. I dag finn vi dei i første rekke som rettar til innbyggarane. Rettane bind i prinsippet kommunane til å gi ytingar av ein viss kvalitet og karakter i høve til innbyggjarane.

Rettane gir sterkare føringar frå staten til kommunane enn standardkrav fordi dei gir permanente prioriteringar. Når kommunane får oppdrag som på mange område er avgrensa til å gjennomføre statlege vedtak, kan det vere på sin plass å spørje om kommunal servicegrad skal oppfattast som ei politisk eller juridisk sak.  

Statsvitaren Anne Lise Fimreite har spissformulert spørsmålet slik: Er domstolane og embetsverket  i ferd med å bli eit forbrukarvern mot politisk vær og vind og eit vern for individet mot kommunen og fylkeskommunen; slik kommuneinstitusjonen historisk var eit vern for innbyggjarane mot det sentrale embetsverket?

I ei undersøking som NIBR gjorde for KS i 2008 vart det slått fast at i snitt 73 % av sakene på kommunestyremøta har ei tilknyting til EØS-regelverk. Vedtaka som kjem ut av EU-systemet gir ei rad med føringar og påbod som kommunane må løyse – ikkje drøfte. Det er oftast lite høve til lokal tilpassing.

Eg har tidlegare peika på at mange av dei store reformene vil bli krevjande å gjennomføre for kommunane dersom dei ikkje aktivt samarbeider. Fleire av reformene krev både planarbeid og kompetanse som dei mindre kommunane ikkje har, men som må finnast i eit fellesskap.

For staten er det viktig å ta omsyn til rettstryggleiken til den einskilde, likskap og likeverd og ei best muleg utnytting av offentlege ressursar. Men staten skal også sjå til nærleik og lokaldemokrati. Og fylkesmennene skal sjå til at lokaldemokratiet fungerer innanfor rettsstaten sine prinsipp.

Har summen av desse endringane endra balansen mellom nasjonal og lokal styring? Stortinget og EU vedtek, men er det kommunen si fremste oppgåve å gjennomføre vedtaka til beste for innbyggjarane? Kva meinar politikarane er kommunen sin meirverdi og korleis vil ein i så fall styrkje denne?

Historikaren har sett namn på det han tykkjer å sjå: Effektueringskommunen – er det den utviklinga vi ønskjer eller er det berre slik det er nøydd å bli?

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

Politikarane inn i skulen?

Av Åslaug Krogsæter, Publisert tysdag 29. september 2009

Ei undersøking før stortingsvalet tok opp kva saker som tel mest når vi skal velje parti. Øvst på lista kom skulen, tett følgd av miljø og eldreomsorg.

Det er kanskje ikkje underleg at skule og opplæring er eit viktig område for folk flest. Det handlar om korleis vi tar vare på ungane våre og gir dei vilkår for fagleg, personleg og sosial utvikling i eit fellesskap som skal inkludere alle. Vi ønskjer å fostre opp nye generasjon som kan ta del i arbeids- og samfunnslivet, eit arbeids- og samfunnsliv som skal berast oppe av demokratiske grunnverdiar og omsorg og respekt for kvarandre.

Det er lett å forstå at foreldre, besteforeldre og andre vaksne er opptekne av at barn og unge skal få så gode vilkår som mogleg slik at dei kan meistre liva sine. Men engasjerer dei folkevalde seg nok, eller overlet dei i for stor grad skule og opplæring til lærarane og skuleleiarane?

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

URO-brev til KRD

Av Oddvar Flæte, Publisert fredag 25. september 2009

Ei av oppgåvene til fylkesmannen er å gi tilbakemelding til dei sentrale styresmaktene. Denne gongen har vi gjort det i form av eit brev som avspeglar uro.

Vi er glade for store reformer som skal gjennomførast for heile landet. Samstundes opplever vi i vårt fylke at små administrasjonar er sårbare for omstillingar og at det er ein svært ujamn kompetanse. Det rike tal samarbeidsordningar har demokratiske utfordringar.

I drøftinga kring samhandlingsreforma, blir det peika på at fleire kommunar bør finne samarbeidsmodellar. Det same bør også vurderast ved bruk av plan og bygnings-lova, klima, skole, sosialsida og økonomi.

Interkommunalt samarbeid medfører monalege utfordringar. Motivasjonen er ulik mellom kommunane fordi fordeling av nytte og kostnadar er ulik. Løysingane vil innebere å ta stilling i konfliktfylte spørsmål mellom anna knytt til lokalisering. Dette er vanskelegare innafor ramma av interkommunalt samarbeid enn innanfor ein kommune. Interkommunalt samarbeid er ressurs- og kompetansekrevjande og kan innebere ei svekking av lokaldemokratiet. I sum trugar utfordringane sjansen for å lukkast med gjennomføringa av samhandlingsreforma.

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

Helseteneste utan reell styring?

Av Petter Øgar, Publisert torsdag 17. september 2009

Vi brukar meir pengar på helsetenesta enn dei aller fleste landa i verda, og vi har ei god helseteneste. Men vi veit lite om kor god ho er, og det er eit faktum at vi får mindre ut av pengane enn mange andre land det er naturleg å samanlikne seg med. I det offentlege ordskiftet er det og stor misnøye med viktige delar av tenesta.

Det er ei stor utfordring for helsetenesta og samfunnet å handtere stadig aukande forventningar, forventningar som ikkje fullt ut kan innfriast for alle, samstundes som udiskutable svakheiter vi finn i helsetenesta i dag vert utbetra.

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook