Effektueringskommunen
Av Oddvar Flæte, Publisert måndag 18. januar 2010Smatt på ordet – effektueringskommune. Det var historikaren Yngve Flo som nytta det i eit innlegg ved inngangen til dette hundreåret. Han spurde om styringssignala i sum er i ferd med å redusere den lokale handlingsfridomen monaleg meir enn det som tidlegare vart rekna som akseptabelt. I staden for å ta i bruk lokalpolitikken, vart kommunane dei som skulle spreie velferdsgoda til andre.
Men velferdsgoda har endra seg. I dag finn vi dei i første rekke som rettar til innbyggarane. Rettane bind i prinsippet kommunane til å gi ytingar av ein viss kvalitet og karakter i høve til innbyggjarane.
Rettane gir sterkare føringar frå staten til kommunane enn standardkrav fordi dei gir permanente prioriteringar. Når kommunane får oppdrag som på mange område er avgrensa til å gjennomføre statlege vedtak, kan det vere på sin plass å spørje om kommunal servicegrad skal oppfattast som ei politisk eller juridisk sak.
Statsvitaren Anne Lise Fimreite har spissformulert spørsmålet slik: Er domstolane og embetsverket i ferd med å bli eit forbrukarvern mot politisk vær og vind og eit vern for individet mot kommunen og fylkeskommunen; slik kommuneinstitusjonen historisk var eit vern for innbyggjarane mot det sentrale embetsverket?
I ei undersøking som NIBR gjorde for KS i 2008 vart det slått fast at i snitt 73 % av sakene på kommunestyremøta har ei tilknyting til EØS-regelverk. Vedtaka som kjem ut av EU-systemet gir ei rad med føringar og påbod som kommunane må løyse – ikkje drøfte. Det er oftast lite høve til lokal tilpassing.
Eg har tidlegare peika på at mange av dei store reformene vil bli krevjande å gjennomføre for kommunane dersom dei ikkje aktivt samarbeider. Fleire av reformene krev både planarbeid og kompetanse som dei mindre kommunane ikkje har, men som må finnast i eit fellesskap.
For staten er det viktig å ta omsyn til rettstryggleiken til den einskilde, likskap og likeverd og ei best muleg utnytting av offentlege ressursar. Men staten skal også sjå til nærleik og lokaldemokrati. Og fylkesmennene skal sjå til at lokaldemokratiet fungerer innanfor rettsstaten sine prinsipp.
Har summen av desse endringane endra balansen mellom nasjonal og lokal styring? Stortinget og EU vedtek, men er det kommunen si fremste oppgåve å gjennomføre vedtaka til beste for innbyggjarane? Kva meinar politikarane er kommunen sin meirverdi og korleis vil ein i så fall styrkje denne?
Historikaren har sett namn på det han tykkjer å sjå: Effektueringskommunen – er det den utviklinga vi ønskjer eller er det berre slik det er nøydd å bli?
