Hjorten for alle

Av Hermund Mjelstad, Publisert tysdag 3. november 2009

Vi lever i eit fylke rikt på natur og dyreliv. Bjørkeskogen kryp stadig høgare opp, kulturlandskapet gror att mange plassar og gardsbruka ligg spreidd utover og gjev godt innmarksbeite for ein talrik hjortebestand. I fylket er det elles spreidd busetnad som er regelen, byane er få og små. Eg vil tru vi har meir hjort enn folk her i trivselsfylket! I haust vil det bli skote kring 12 000 hjort, eit eldorado for jegerane, men kanskje eit slit for kvinnfolka. Det er framleis slik at berre 6 % av jegerstanden er kvinner.

Eg undrar meg ofte på kvifor hjortejakta ikkje blir brukt meir i marknadsføringa av fylket vårt. Mange kommunar slit med å halde folketalet oppe, og ulike idear blir prøvd ut for å lokke til seg nye tilflyttarar. Kva med å tilby alle nytilflytta eit gratis hjorteløyve eller deltaking i eit jaktlag ? Vi skal hugse at hjortejakt er eksotisk for mange. At det heller ikkje let seg gjere å få kjøpt hjortekjøt på butikken viser at vi har langt att for å gjere hjorten til allemannseige. Kvar blir det av dei nesten 500 tonna med hjortekjøt? Vi får håpe at ikkje alt for mykje blir liggande på botnen av frysaren, til det er det eit for godt og næringsrikt kjøt. Og ikkje minst er det i høgste grad kortreist ! Her ligg mange spennande utfordringar for fylkeskommunen no når dei frå årsskiftet får eit regionalt ansvar for hjorteviltet .

Alt har sin pris, også eit historisk høgt tal hjort. Skade på eng og skog, mogleg spreiing av flått, i snitt minst ein påkøyrd hjort kvar dag, skade på hagar osb. Inntrykket er vel likevel at dei positive sidene framleis er langt større enn dei negative.

Korleis ser det så ut om 20 år? Vi kan sjå for oss eit scenario der alt berre er idyll, ein frisk hjortebestand, stadig fleire får delta i jakta og nesten halvparten er kvinner. Alle nytilflytta får eit gratis hjorteløyve av kommunen eller får tilbod om å vere med i eit jaktlag. Også folk frå andre kulturar får delta i eit jaktlag for å oppleve jakta og jaktkulturen. Betre integrering kan vel neppe tenkjast ? Utviklinga kan sjølvsagt gå ein heilt anna veg, men i dag tenkjer vi positivt.

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

EG MÅ UT…

Av Merete Larsmon, Publisert fredag 23. oktober 2009

…seier vi ofte. Kva meiner vi med det? Eg trur vi alle veit at kjem vi ut, så ”lettar trykket” mentalt så vel som fysisk. Det er vitskapleg bevist at vi har ein medfødd eigenskap som gjer at vi kan kjenne at NATUR er godt for oss.

Framfor Pc-en sit eg og sorterer og presterer. Møteinnkalling til onsdagen må korrigerast, kva sa eg eigentlig til han journalisten?… Samstundes skal eg skrive korrekt, eg prøver å hugse kvar eg har bilnøklane og om eg har hugsa å slå av kaffitraktaren. Eg sit og sit, prøver å bli ferdig slik at eg kan rekke ein treningstur før det blir mørkt og før eg skal på eit eller anna kveldsmøte.

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

Lønn – til glede for nokon og hovudbry for andre

Av Synnøve Stalheim, Publisert måndag 19. oktober 2009

Grana har dei seinare åra oppnådd mange spaltemeter med omtale. Diskusjonen har gått på om planting av gran er eit klimatiltak, eller om granplanting vil gjere vondt verre. Som økolog og fagperson innan biologisk mangfald må eg berre nemne at granplantefelt og ukontrollert frøspreiing frå desse felta truleg er eitt av dei største trugsmåla mot det biologiske mangfaldet i fylket.

Platanlønn er, til liks med grana, ein framand art i fylket vårt, men platanlønn har fått vesentleg mindre merksemd. Treslaget har dei seinare åra vorte relativt vanleg i fylket. Platanlønn vert rekna for å vere eit vakkert tuntre, og har vorte brukt både i hageanlegg og langs veg. Arten har vist seg å ha ei enorm spreiingsevne, og fortrengjer dessutan dei stadeigne treslaga og den opphavlege vegetasjonen.

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook

Når skal vi bli stolte av nasjonalparkane våre?

Av Christian Rekkedal, Publisert måndag 21. september 2009

I august opna  statsminister Jens Breheimen Nasjonalpark, det siste store verneområdet her i fylket. Jens fekk god hjelp frå fire andre ministrar: Liv Signe, Heidi, Kristin og Erik. Det vart mange store ord, men det eg hugsar best, er Simen ordførar i Lom: ”Dette er min største dag som ordførar!” 

Dette sa han altså sjølv om alle som kjenner slike prosessar, veit det kan vere konflikt mellom nasjonale verneprosessar og lokale grunneigarar, lokalt folkestyre og kommunen. Men vi veit også at desse store verneområda med unik natur gir store muligheiter for reiseliv, opplevingsbedrifter, marknadsføring og friluftsliv. Dei fem ministrane tala både lenge og godt om desse muligheitene. Her i fylket har vi som regel festa oss ved ulempene.

Les resten av dette innlegget »

Post to Twitter Twitter Post to Facebook Facebook