Er lova lik for alle i trivselsfylket?

Av Anne Kristin Eitungjerde, Publisert onsdag 3. april 2013

Har du opplevd å ikkje få svar frå det offentlege, eller meiner du at saka di har blitt uforsvarleg teke hand om? Dersom du blir behandla dårleg av dei med makt, kan maktesløysa bli stor.

Rettstryggleiksløftet er ei satsing som Fylkesmannen har i 2013 for å auke merksemda kring grunnleggande reglar for korleis det offentlege skal behandle folk. Vi må skunde oss å seie at Fylkesmannen ikkje har grunn til å tru at folk i Sogn og Fjordane blir behandla spesielt dårleg, men vi er ganske sikre på at også trivselsfylket har ein del å gå på for å sikre rettstryggleiken for alle som treng hjelp av forvaltninga.

Det viktigaste er som oftast resultatet – at ein faktisk får ei teneste eller eit svar. Men vegen dit er av og til meir kronglete enn godt er – og opplevinga ikkje så bra som ho kunne vore med ein ryddig prosess.

Det er sjølvsagt at alle skal få sakene sine behandla rett og på same måten – uavhengig av kven dei kjenner, kva bakgrunn dei har eller kva saka gjeld. I røynda hender det at dette ikkje alltid skjer. Som oftast trur vi at årsaka ikkje er vond vilje, men at vi gløymer oss – eller ikkje har gode nok rutinar for å følgje reglane. Gjennom å setje søkelyset på grunnleggande rettar i heilt vanleg saksbehandling meiner Fylkesmannen at det er mogleg å auke rettstryggleiken monaleg.

Fylkesmannen kjem i 2013 til å halde opplæring og innlegg om dette både hos oss sjølve og for kommunane. Då set vi på dagsordenen tema som: Habilitet, krav til svar og førebels svar, varsel og rett til å uttale seg for partar, grunngjeving av vedtak, klageførebuing og klagebehandling. Vi vil i satsinga og opplæringa vår leggje spesielt stor vekt på retten innbyggjarane har til å reelt medverke til at deira eiga sak blir godt nok opplyst.

Mange av dei grunnleggande forvaltningsreglane er eigentleg sunn fornuft sett i system. Dei som har makt, skal behandle deg og meg skikkeleg, slik at vi kan forstå og akseptere avgjerdene som blir tekne. Men einige i utfallet treng vi ikkje alltid vere!

Fylkesmannen som ressurs for fylket

Av Christian Rekkedal, Publisert måndag 9. januar 2012

Etter kvart kommuneval er det alltid nokre av innbyggjarane våre som får nye og spennande utfordringar. Eg tenkjer på dei som planlagt, eller mindre planlagt, har fått plass i eit kommunestyre eller i andre kommunale utval. Våre eigne folkevalde får vere med på å ta viktige avgjerder, men først av alt treng dei innsikt i ansvar, roller og det regelverket som dei skal forvalte.

Kommunane sin interesseorganisasjon KS har eit godt opplegg med sitt generelle Folkevaldprogram 2011-2015. I tillegg arrangerer Fylkesmannen no på nyåret eigne fagdagar for folkevalde. Vi starta i Sogn 4. januar, skal til Sunnfjord og HAFS-regionen 11. og 12. januar, medan Dagmar bles nordfjordmøtet til ut i neste månad. Desse møta utfyller KS sitt Folkevaldprogram og handlar om samspelet mellom kommunane og Fylkesmannen. I tillegg blir det også dei første større møta mellom kommunane og ny fylkesmann og ny assisterande fylkesmann.

Fylkesmannen er mest kjent for vår hovudrolle som er å informere om og å gjennomføre Staten sin politikk i fylket, vere klageinstans for kommunale vedtak, og kontrollere kommunar og enkeltbedrifter. Vi får oppdragsbrev frå 12 departement med tilhøyrande direktorat, og oppgåver på eit vidt spekter innan helse- og sosial, miljøvern, utdanning og barnehage, landbruk, kommunal økonomi og samfunnstryggleik. Dersom vi skulle ha gjort dette grundig, kunne vi ha brukt fleire dagar på å liste opp og formidle lover, regelverk og føringar.

Lover og regelverk er heilt grunnleggjande for folk sin rettstryggleik i eit velfungerande samfunn, og politikarane vil etter kvart få rikeleg med kjennskap til og erfaring med desse.  Men i tillegg er det også svært viktig å kjenne bakgrunnen og motivasjonen for reglane, kvifor dei er innført og korleis dei kan brukast for å skape ei positiv framtid.

Fylkesmannen skal vere ein rettleiar og støttespelar for kommunane, vi skal fremje fylket sine interesser og ta initiativ både lokalt og overfor sentrale styresmakter. Vi har ein visjon om å vere ein ressurs til beste for innbyggjarar, samfunn og livsgrunnlag. Det er dette som blir hovudinnfallsvinkel i vårt første møte med kommunepolitikarane i 2012. Vi tek opp tema som utviklingsarbeid, planlegging og forvaltning, og tenesteyting innan helse og utdanning. Like viktig som å formidle gode råd til kommunane, er det å få tilbakemelding og forventningar til Fylkesmannen. Det er difor sett av god tid til diskusjonar.

Fylkesmannen har vi ei rekkje viktige oppgåver i grensesnittet mellom statleg og kommunal politikk. Skal vi utvikle dette fylket vidare, må dette samspelet vere godt og vi ser fram til å møte kommunane no ved starten på eit nytt år under overskrifta Fylkesmannen som ressurs for fylket.

Direktoratisering

Av Oddvar Flæte, Publisert måndag 23. mai 2011

På 1990-tallet auka talet på direktorat og tilsyn sterkt. I perioden 2007-2010 hadde 39 direktorat  ein vekst i årsverk på 12,8 %. Da er det ikkje teke omsyn til omorganiseringar og nye etableringar.

Wikipedia definerer eit direktorat som eit statleg forvaltningsorgan som har myndigheitsoppgåver med heile landet som verkefelt. Alle tilsynsorgan blir rekna som direktorat.

Stortinget sine drøftingar og vedtak går først til departementa før det i mange tilfelle går vidare til eit direktorat. Direktoratet skal i si faglege rolle utvikle, forvalte og formidle kunnskapen om sitt fagområde/fagfelt.

Eit direktorat vil aldri makte å ha oversyn over lokale forhold. Derfor vil dei oftast stå for standardisering, forskrifter og reglar. Dei er eit mellomledd med mykje makt og tolking. Dei er opptekne av styring, risikovurdering og avviksrapportering. Og som mellomledd sklir dei ofte unna ålmenta sitt fokus.

Direktorata blir fagleg sterke på sine område. Men dei har verken som oppgåve å ivareta heilskapssyn eller ta særlege regionale omsyn. Tunellsynet gir utfordringar nedover til fylkesnivået og kommunesektoren.

Eg trur direktoratiseringa bør stanse opp. Fleire oppgåver bør gå direkte frå departement til dei regionale statlege ledda. Oppgåver som mange av direktorata har, bør overførast til fylka. Fylkesmannen skal gjennomføre dei vedtak som Storting og regjering fastset. Fylkesmannen skal utvise skjønn, men skal også halde seg innanfor den ramma som blir gitt. Eg meiner at oppgåver også bør overførast direkte til fylkeskommunane slik at dei reelt kan fungere som utviklingsaktør.

I mine 17 år som fylkesmann har vi fire gonger vore gjennom omfattande utgreiingar om fylkesnivået. Eg saknar eit tilsvarande skarpt lys på direktorata.

Ei undersøking som Difi la fram i vår tok føre seg Utdanningsdirektoratet si styring av Fylkesmannen. Det går fram av denne at det er ulikt detaljeringsnivå mellom sektorane i styringa, noko som blir stadfesta i ei undersøking gjort av NIBR i 2009.

NIBR meiner det førekjem ein viss konkurranse mellom sektorkreftene ”for å sikre sin styringslinje og sin krone helt ut”. Det blir hevda at denne utviklinga bidreg til auka detaljstyring av Fylkesmannen og i neste omgang kommunesektoren.

Fylkesmannen skal vere både sektormynde og samordnar av statlege føringar. Handlingsrommet til ein fylkesmann er likevel sterkt avgrensa. Berre innan miljøsektoren er det 70 sider med generell styringsinformasjon og 15 nye sider som er fylkesspesifikke.

Direktorata og tilsyna sin vekst fremjar verken ein god dialog mellom Stortinget og innbyggjarane eller kommunane. I Norge er vi opptekne av at kommunane skal vere ein grunnpilar i folkestyret. I dag står kommunane for mykje av gjennomføringa av det Stortinget fastset. Men ein god dialog føreset også at stat og kommunar behandlar kvarandre med respekt og med likeverd som mål. Og at gjensidig tillit får større fokus enn kontroll.

Fylkesmennene kan vere ein skilnad. Eit aktivt samspel med ein utviklingsorientert fylkeskommune kan vere ein skilnad. Desse to i aktivt samspel vil vere ein vinn-vinn-situasjon for eit fylke.

På kommunekonferansen i Balestrand den 30. mai vil nett balansen mellom statleg styring og kommunalt sjølvstyre stå sentralt. Kommunalministeren, KS-direktøren og rådmannen i Flora vil utfordre oss til felles tenking.

Læring og tilsyn med kommunane

Av Oddvar Flæte, Publisert tysdag 8. mars 2011

Eg har bladd i gamle papir og funne ei gild  formulering frå kommuneøkonomiproposisjonen i 2001: ”En forutsetning for modernisering og effektivisering av kommunal sektor er at den statlige detaljstyringen reduseres og at kommunen blir gitt større muligheter for selvstendig prioritering og valg tilpasset lokale forhold.”

Statsvitar Øyvind Østerud som leia den store makt- og demokratiutgreiinga rundt tusenårsskiftet,  peikar på at tilsyna spelar ei stadig større rolle i forvaltninga. Endringa skjedde særlig på 1990-tallet.  – Ulike tilsyn har fått ein domstolliknande karakter der dei tolkar eit lovverk, sier Østerud. Og han legg til: – Der politikarane før dreiv med direkte styring, er det nå dei statlege tilsyna som har fått ein viktigare rolle.

Fylkesmannen  rapporterer til tolv departement og fleire direktorat og tilsyn. Der blir det lagt auka vekt på tilsyn – dei fleste i høve kommunale organisasjonar. I 2010 har vi utført 100 tilsyn retta mot det kommunale systemet. Metodikken som blir nytta er ulik.

Eg er oppteken av at tilsyn skal bidra til læring og endring hos tenesteytarane. Gode læringsprosessar handlar om mål, korrigering, rettleiing og ros. Det er få som trur at påpeiking av avvik åleine gir varig læring. Eg trur modernisering og effektivisering av kommunal sektor handlar om medvitne og lærande organisasjonar. Men det startar hos dei folkevalde. Det er dei som lagar lovene, gir høve til forskriftsstyring, krev tilsyn og vektlegg avvik.  Og det er dei som burde prioritere og seie kva dei vil vere opptekne av i si oppfølging.

Men noko blir borte på vegen frå Storting via departement via direktorat og/eller tilsyn via fylkesmenn til kommunane. Sjølve lærings- og utviklingsprosessen blir på vegen avløyst av eit fokus på å finne avvik. Direktorat og tilsyn er i mindre grad opptekne av korleis vi som underliggande organisasjonar skal bli betre. Dei er opptekne av styring, risikovurdering, rapportering  og at dei kan syte for å møte kritikk med avviksrapportering.

Den normative modellen fungerer truleg i avgrensa grad.   Eg trur ikkje Stortinget primært er opptekne av avvik. Eg trur Stortinget er meir opptekne av  at forvaltninga er lærande organisasjonar.

Eg trur både folkevalde, stat og kommune bør ha læring som rettesnor. Det er  forbetring som gir framgang og utvikling. Eg trur vi kunne ha redusert den statlege detaljstyringa ved at kommunane blir gitt større mulegheiter for sjølvstendig prioritering og val tilpassa lokale forhold. Eg trur det er for mange direktorat og tilsyn som utviklar tunnelsyn for sine fagområde. Heilskapssynet som både Storting og regjering skal stå for, har skrinne vilkår i eit direktorat.

Truleg ville kommunane fungere betre som tenesteleverandørar om vi fekk bidra meir til rettleiing og fornying enn kontroll og tilsyn. I det minste burde alle tilsyn ha høve til samstundes å gi rettleiing.

Da kunne vi markere 10-årsjubileet for kommuneøkonomiproposisjonen med: Ja, offentleg sektor vil stå fram også som ein lærande organisasjon!

På godfot med innbyggjarane og plageånd for staten

Av Anne Karin Hamre, Publisert torsdag 9. desember 2010

Assisterande fylkesmann Anne Karin Hamre er gjestebloggar på beta.noreg.no, som er bloggen for innspel til nytt norge.no.

Bloggen kan du lese her.

Portalsykja

Av Anne Karin Hamre, Publisert fredag 1. oktober 2010

På same måte som det finst eit nasjonalt kompetansesenter for mangt og mykje, har vi fått ein jungel av offenlege portalar og nettstader. Bakgrunnen er nok eit oppriktig ønske om å gjere offentleg informasjon enklare tilgjengeleg for folk, men eg er ikkje sikker på om ressursbruk og resultat står i stil med intensjonane.

Siste skot på stamma er www.evalueringsportalen.no. Det er Senter for statlig økonomistyring (SSØ) som skal opprette denne tenesta før nyttår. Fylkesmennene har saman med andre statlege verksemder fått brev frå SSØ med pålegg om å grave djupt i arkiva våre etter evalueringsrapportar. Alle evalueringar vi har bestilt sidan 2005, og dei viktigaste sidan 1994. For kvar rapport skal det registrerast opplysningar i eit skjema som inneheld 18 punkt, inkludert ei oppsummering av rapporten. Sidan våre evalueringar kan vere arkiverte under andre overskrifter enn ”evaluering”, inneber dette at mange fagfolk med lang fartstid i organisasjonen må i sving med å leite fram rapportar i tillegg til arkivpersonalet. Dette oppdraget kjem i tillegg til eit utal rapporteringskrav og spørjegranskingar frå sentrale statlege institusjonar.

Samstundes strevar vi med å få nok ressursar til kjerneoppgåvene våre, som mellom anna  handlar om rettstryggleiken til folk. Som tilsyn i barnevernet, klagesaker innan skule, helse og sosial og fri rettshjelpssaker. Og vi strevar med balansen mellom løpande saksbehandling og nok tid til å gjennomføre den rettleiinga og opplæringa som kommunane etterspør i plansaker, kommunalrett og økonomiforvaltning.

Eg trur evalueringsportalen og liknande tenester som baserer seg på at mange verksemder skal levere innhald, får store utfordringar med å skape eit komplett oversyn og å halde tenesta levande. Svært mange av dei rapportane evalueringsportalen etterspør, er nok alt publiserte på nettet. Skal det offentlege klare å balansere informasjonsoppgåvene med andre viktige oppgåver, må det gjerast ein stor jobb med felles spelereglar slik at informasjon kan utvekslast på tvers av ulike nettstader. På teknisk språk heiter dette interoperabilitet, som er eitt av prinsippa for ny IKT-arkitektur i staten.

Det er Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)   som skal få oss til å jobbe etter desse prinsippa. Difi administrerer forresten ikkje mindre enn tre nettstader for offentlege innkjøp; Doffin.no, Anskaffelser.no, og Ehandel.no. Ikkje enkelt for innkjøparar som frå før har eit komplisert regelverk å orientere seg i, å halde seg oppdatert. Kanskje Difi kan starte med å rydde i eige hus?

Effektueringskommunen

Av Oddvar Flæte, Publisert måndag 18. januar 2010

Smatt på ordet – effektueringskommune. Det var historikaren Yngve Flo som nytta det i eit innlegg ved inngangen til dette hundreåret. Han spurde om styringssignala i sum er i ferd med å redusere den lokale handlingsfridomen monaleg meir enn det som tidlegare vart rekna som akseptabelt. I staden for å ta i bruk lokalpolitikken, vart kommunane dei som skulle spreie velferdsgoda til andre.

Men velferdsgoda har endra seg. I dag finn vi dei i første rekke som rettar til innbyggarane. Rettane bind i prinsippet kommunane til å gi ytingar av ein viss kvalitet og karakter i høve til innbyggjarane.

Rettane gir sterkare føringar frå staten til kommunane enn standardkrav fordi dei gir permanente prioriteringar. Når kommunane får oppdrag som på mange område er avgrensa til å gjennomføre statlege vedtak, kan det vere på sin plass å spørje om kommunal servicegrad skal oppfattast som ei politisk eller juridisk sak.  

Statsvitaren Anne Lise Fimreite har spissformulert spørsmålet slik: Er domstolane og embetsverket  i ferd med å bli eit forbrukarvern mot politisk vær og vind og eit vern for individet mot kommunen og fylkeskommunen; slik kommuneinstitusjonen historisk var eit vern for innbyggjarane mot det sentrale embetsverket?

I ei undersøking som NIBR gjorde for KS i 2008 vart det slått fast at i snitt 73 % av sakene på kommunestyremøta har ei tilknyting til EØS-regelverk. Vedtaka som kjem ut av EU-systemet gir ei rad med føringar og påbod som kommunane må løyse – ikkje drøfte. Det er oftast lite høve til lokal tilpassing.

Eg har tidlegare peika på at mange av dei store reformene vil bli krevjande å gjennomføre for kommunane dersom dei ikkje aktivt samarbeider. Fleire av reformene krev både planarbeid og kompetanse som dei mindre kommunane ikkje har, men som må finnast i eit fellesskap.

For staten er det viktig å ta omsyn til rettstryggleiken til den einskilde, likskap og likeverd og ei best muleg utnytting av offentlege ressursar. Men staten skal også sjå til nærleik og lokaldemokrati. Og fylkesmennene skal sjå til at lokaldemokratiet fungerer innanfor rettsstaten sine prinsipp.

Har summen av desse endringane endra balansen mellom nasjonal og lokal styring? Stortinget og EU vedtek, men er det kommunen si fremste oppgåve å gjennomføre vedtaka til beste for innbyggjarane? Kva meinar politikarane er kommunen sin meirverdi og korleis vil ein i så fall styrkje denne?

Historikaren har sett namn på det han tykkjer å sjå: Effektueringskommunen – er det den utviklinga vi ønskjer eller er det berre slik det er nøydd å bli?

Gamle arealplanar er lite framtidsretta!

Av Nils Erling Yndesdal, Publisert onsdag 14. oktober 2009

Mange av kommunane i fylket har gamle og utdaterte planar for disponering av areal. 8 av 26 kommunar har kommuneplanar som er frå før årtusen­skiftet.  Berre 11 kommunar har oppdatert plan som er yngre enn 5 år. Ein slik plansituasjon kan stå i vegen for ei samfunnsnytting arealforvaltning og gi  store ulemper, både for utbyggingsinteresser og verneinteresser.

Les resten av dette innlegget »

URO-brev til KRD

Av Oddvar Flæte, Publisert fredag 25. september 2009

Ei av oppgåvene til fylkesmannen er å gi tilbakemelding til dei sentrale styresmaktene. Denne gongen har vi gjort det i form av eit brev som avspeglar uro.

Vi er glade for store reformer som skal gjennomførast for heile landet. Samstundes opplever vi i vårt fylke at små administrasjonar er sårbare for omstillingar og at det er ein svært ujamn kompetanse. Det rike tal samarbeidsordningar har demokratiske utfordringar.

I drøftinga kring samhandlingsreforma, blir det peika på at fleire kommunar bør finne samarbeidsmodellar. Det same bør også vurderast ved bruk av plan og bygnings-lova, klima, skole, sosialsida og økonomi.

Interkommunalt samarbeid medfører monalege utfordringar. Motivasjonen er ulik mellom kommunane fordi fordeling av nytte og kostnadar er ulik. Løysingane vil innebere å ta stilling i konfliktfylte spørsmål mellom anna knytt til lokalisering. Dette er vanskelegare innafor ramma av interkommunalt samarbeid enn innanfor ein kommune. Interkommunalt samarbeid er ressurs- og kompetansekrevjande og kan innebere ei svekking av lokaldemokratiet. I sum trugar utfordringane sjansen for å lukkast med gjennomføringa av samhandlingsreforma.

Les resten av dette innlegget »

Mykje gjeld gir tronge kommunale handlingsrom

Av Oddvar Flæte, Publisert onsdag 23. september 2009

I ein liten notis i BT sist i august, kom det fram at rådmannen i Fjell kommune var uroa for at kommunen snart har ei gjeld på nær ein milliard kroner.

Ære vere han for uroa. Passering av slike tal er ei påminning om at lån også skal betalast tilbake. Mange kommunar som vil skape seg større handlingsrom, nyttar lova sitt høve til bruke opptil 50 år på nedbetaling. Og så investerer dei meir  fordi avdraga ikkje blir mindre tyngande – på kort sikt.

 

Les resten av dette innlegget »