«Eg beklagar»

Av Per Steinar Stensland, Publisert onsdag 13. juni 2018

Det er vanskeleg å vere den som har gjort feil. I to tidlegare blogginnlegg har eg sett på reaksjonar mot helsepersonell etter uønskte hendingar og helsepersonells situasjon når dei får ei tilsynssak.

Denne bloggen tek opp korleis helsepersonell og leiarar kan handle for å hjelpe den som har ansvar for ei uønskt hending, og om mogleg, gjere det mindre vanskeleg å ha gjort feil.

Uønskte hendingar er eit leiaransvar. Leiaren for det kommunale helsesenteret eller sjukehusavdelinga har ansvar for at tilsette har trening i å kunne samtale om feilhandlingar og nesten-feilhandlingar internt i avdelinga. Dette føreset at ein definerer omgrepet uønskte hendingar breitt nok til at ein får erfaring i å snakke om feil som noko som skjer i vår avdeling. Det føreset ὁg at avdelinga har oversikt over uønskte hendingar, ikkje berre for å melde dei i avviksystemet, men for å diskutere dei internt med sikte på å finne førebyggande tiltak som kan fungere lokalt. Ein annan føresetnad er at leiaren kan snakke om eigne feil. Slik tydeleg lokal leiing vil gi avdelinga eller helsesenteret tryggleik til å tilby pasientar at ei klagesak kan rettast lokalt til sjukehus eller kommune. Pasienten kan ha tillit til klagebehandlinga.

Helsepersonell må forvente at leiar tek tak både i pasienten som har opplevd ei uønskt hending og helsepersonellet som er ansvarleg for hendinga. Helseleiarar har ikkje alltid vore villige til å ta vare på den siste gruppa, og dei har med rette frykta å kunne bli fryst ut i somme faglege miljø. Tida for dette må vere over, den som har ansvar for ei uønskt hending har krav på leiarstøtte.

Når helsepersonellet opplever å gjere ei feilhandling med negative konsekvensar for pasientar, vil dei også trenge annan støtte. Ektefelle, kjærast og venner kan vere til god hjelp. I ein slik krisesituasjon vil likevel mange også ha behov for å møte ein person som kan gi fagleg baserte motførestillingar til eigne tankerekker. Gode studievenner kan by på slik hjelp. Legeforeningens støttekollegaer er legane sitt profesjonaliserte motstykke til slike venner.

Med slik krisestøtte vil det kunne vere mindre vanskeleg for helsepersonellet sjølv å møte pasient eller pårørande på ein ivaretakande og profesjonell måte. Då vil det også vere mogleg å seie «eg beklagar» at du ikkje fekk den diagnostikken og behandlinga som vi i ettertid ser ville vore rett. Som vi tidlegare har vist, er årsaksforholda ved uønskte hendingar ofte samansette. Det er slett ikkje alltid rett for helsepersonell å ta skuld – å unnskylde seg. Men vi kan beklage at det gjekk gale.

Å beklage er å seie seg lei for det som skjedde. Det hjelp ikkje å seie seg lei for at den andre opplevde at ein sjølv var ufin eller handla som ein gjorde (slik politikarar til tider gjer). Det må handle om sjølve hendinga, elles vert beklaginga retta mot pasienten, og det var vel ikkje meininga?

Ei ny undersøking har funne at ein lege i gjennomsnitt kommuniserer 13 medisinske avgjerder i løpet av ein konsultasjon. Jamvel om helsepersonell har god kunnskap og jobbar i gode system, vil feilvurderingar og mistydingar førekome. Profesjonell handsaming av personar som opplever å stå midt oppe i ei krise som følgje av ei uønskt hending, vil bidra til å styrke pasienttryggleik i helsetenesta.

Legg att ein kommentar


Kommentarar må ha fullt namn under. Vi gjer merksam på at sjikanerande innlegg vert fjerna.