Arkiv for mai 2017

Skrantesjuka må utryddast i Norge

Av Christian Rekkedal, Publisert onsdag 10. mai 2017

Måndag 8. mai melde Landbruks- og matdepartementet at dei har bestemt seg for å ta ut over 2200 villrein i Nordfjella; nærare bestemt området mellom riksvegen over Hemsedalsfjellet og fylkesvegen mellom Hol og Aurland. Formålet med dette kraftige tiltaket er  å unngå at skrantesjuke spreiar seg vidare.

Etter kvart vil vi dessverre få høyre ganske mykje om Chronic Wasting Disease (CWD), eller skrantesjuke. Først skal heile stamma slaktast eller skytast, deretter må området ligge brakk i minst fem år, før villreinstamma skal byggast opp på nytt. Det vil altså ta minst 10 – 12 år før villreinstamma i Nordfjella er tilbake i noko omfang.

Skrantesjuka er ein svært skummel sjukdom som alltid har dødeleg utgang for hjortedyr som vert smitta. Han smittar mellom levande dyr i flokken, kan gå over til hjort og elg via spytt og urin, og kan også overleve i jordpartiklar. Til no er det heldigvis ganske få dyr som er smitta, noko som betyr at det ikkje har spreidd seg skikkeleg enno. Her ligg også dilemmaet for departementet; dei skulle gjerne hatt endå meir kunnskap, men dess lenger dei ventar med å avlive dyra dess større vert smittepresset mot andre dyr.

Villreinflokk. Foto: Per Jordhøy, NINA.

Villreinflokk. Foto: Per Jordhøy, NINA.

Det er utan tvil eit svært drastisk tiltak å ta ut heile denne villreinstammen. Men konsekvensen av å vente kan bli mykje verre. Eg var med på synfaring og møte på Hemsedalsfjellet mellom landbruks- og matministeren og representantar for grunneigarar, beitebrukarar, tamreinbrukarar og villreinforvaltarar. Der var også ordførarar og rådmenn frå kommunane rundt Nordfjella. Her fekk vi god oversikt over denne dramatiske situasjonen.

Alvoret og risikoen med å vente seig etter kvart innover forsamlinga. Ministeren understreka dei klare råda han har fått frå vitskapleg hald, og seier at å gjere ingenting er det verste han kan gjere. Det vil verte ei økologisk og økonomisk katastrofe om denne sjukdomen får spreie seg til villreinen på Hardangervidda, tamreinen mellom Hemsdal og Valdresflya, og til hjorten og elgen i dalføra utanfor fjellet. I så fall kan sjukdomen også spreie seg nordover til tamreinen i Midt-Noreg og nordover.

Ei spreiing av skrantesjuke vil redusere tilliten til norsk viltforvaltning, omdømet til jakt og viltkjøt, og tilliten til andre produkt frå fjellheimen. Det vil også vere stikk i strid med grunnlaget for trygg og rein norsk matproduksjon.

Det er beitenæringa som får dei største praktiske problema. Det blir forbod mot å sette opp saltstein for å lokke dyra til sitt faste beiteområde. Reinsdyr og hjort set også pris på denne godisen, og dermed er dette ei potensiell smittekjelde mellom reinsdyr, og frå reinsdyr til hjort.

Dette er sjølvsagt ei svært vanskeleg sak, og det vil heilt sikkert dukke opp praktiske problem. Det er heller ingen garanti for at det vil virke. Men med det alvoret som ligg i CWD-smitta, pliktar vi å gjere eit seriøst forsøk på å utrydde sjukdomen frå norsk jord.

Frivillige er nøkkelen til god integrering

Av Anne Karin Hamre, Publisert tysdag 9. mai 2017

Lokalsamfunna våre endrar seg i takt med auka innvandring. Distriktskommunar som for 10-15 år sidan var utan innvandrarar, er no blitt multikulturelle og internasjonale. For eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane, har innvandringa gjort at vi har snudd ei negativ folketalsutvikling.

Innvandrarar representerer nye idear, arbeidskraft som vi treng, og eit spennande mangfald. For å få fram dette potensialet, er det nokre barrierar som må forserast. Dei handlar om språk, kultur, kunnskap, uro for det som er framandt, mangel på møteplassar, og prioriteringar.

Feiring av statsborgarseremonien 1. april 2017. Foto: Oskar Andersen

Feiring av statsborgarseremonien 1. april 2017. Foto: Oskar Andersen

Godt integreringsarbeid er eitt av dei viktigaste samfunnsprosjekta i Noreg i dag. Her spelar kommunane og frivillige heilt avgjerande roller. Politisk og administrativ leiing i kommunen må prioritere dette. Alle sektorar må involverast. Integrering høyrer like mykje heime i plan og næring som i sosialtenesta. Kommunen må lage møteplassar, og leggje til rette for at frivillige kan gjere ein innsats.

I arbeidet med å lage mangfaldige og inkluderande lokalsamfunn trur eg det er det viktig å sjå etter kva vi har felles. Loveleen Brenna, samfunnsdebattant og tidlegare leiar av foreldreutvalet for grunnopplæringa, er oppteken av dette. Ho snakkar godt om kva som bind oss saman, og korleis vi ofte har meir kunnskap enn vi trur. Vi må berre bruke han:

- Vi likar alle å lære nye ting, å meistre

- Vi vil gjerne bli sett og akseptert for den vi er

- Vi vil gjerne høyre til, vere ein del av eit fellesskap

- Vi vil vere til nytte, og oppleve at nokon treng oss

I dag møtest tilsette i offentleg sektor og frivillige for å diskutere korleis fysisk aktivitet kan bidra til betre inkludering i barnehage, skule og i fritida. På konferansen i Sogndal vil Robin Dale Oen fortelje om glede og utvikling gjennom meistringsopplevingar. Saba Berhane er ei av mange mødrer som er engasjert i frivillig arbeid. Ho vil fortelje om kvifor det er viktig for henne å bidra til fellesskapet. Flora handball og Kaupanger fotball har arbeidd godt med inkludering, og vil bidra med erfaringar.

Sogn og Fjordane er eit fylke med lange og gode tradisjonar for frivillig innsats. No må vi mobilisere alle som ønskjer å bidra til at innvandrarar får brukt ressursane sine i lokalsamfunna våre. Det offentlege må leggje til rette, men vi er heilt avhengige av frivillig innsats. Dette klarer vi!