Åslaug Krogsæter
Innlegg av Åslaug Krogsæter
Åslaug er utdanningsdirektør hjå Fylkesmannen. Ho er utdanna lærar (adjunkt m/opprykk), og har tidlegare arbeidd som lærar og rektor. Krogsæter har også vore fylkesleiar i Utdanningsforbundet i Sogn og Fjordane. E-post, Heimeside

Hipp, hipp, hurra for barnekonvensjonen som fyller 25 år!

Publisert onsdag 19. november 2014

Det er grunn til å heise flagg og blåse opp ballongar torsdag 20. november!  Då er det 25 år sidan FN vedtok ein eigen konvensjon for barn sine rettar. Sidan den gongen har 193 statar knytt seg til barnekonvensjonen. Dette har gitt han ein unik posisjon som eit felles grunnlag for arbeid med og for barn. Sjølv ratifiserte Noreg konvensjonen  i 1991, og han vart tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettslova i 2003. Samstundes vart det gjort endringar i ei rekkje andre lover for å synleggjere innhaldet i konvensjonen. Dersom det er motstrid mellom barnekonvensjonen og anna lovgiving, skal innhaldet i konvensjonen ha forrang. Barnekonvensjonen har slik fått ei svært sterk stilling i norsk rett.

Foto: Terje Trobe / NTNU SVT

Foto: Terje Trobe / NTNU SVT

Å ha rett er likevel ikkje det same som å få rett. Rettane er ikkje verdt meir enn papiret dei er skrivne på om vi ikkje oppfyller dei. Barn har eit særskilt behov for vern og omsorg, og dette er det vaksne som må gi dei. Omsynet til barnets beste skal vere eit grunnleggjande omsyn ved alle tiltak som gjeld barn. Staten er også forplikta til å etablere standardar for institusjonar og tenester for barn, i tillegg til å overvake at standardane blir følgde. Plikta omfattar alle institusjonar og tenester som t.d. fosterheimar, barnehagar, skular, helseinstitusjonar og straffeinstitusjonar.

Dette er grunnen til at Fylkesmannen  fører tilsyn med at skulane oppfyller elevane sin rett til eit godt psykososialt miljø. Kapittel 9a i opplæringslova handlar om elevane sitt arbeidsmiljø. Retten etter § 9a-1, som slår fast at alle elevar i grunnskular og vidaregåande skular har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring, er ein individuell rett. Det avgjerande i vurderinga av om retten er oppfylt, er verknaden miljøet har på den enkelte. Rektor og dei tilsette skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhøyrsle. Dei tilsette har eit ansvar for å gripe inn dersom dei oppdagar at ein elev blir utsett for krenkjande ord og handlingar. Dersom ein elev eller forelder ber om tiltak for å betre det psykososiale miljøet, skal skulen snarast mogleg behandle saka og gjere vedtak om korleis dei vil prøve å løyse saka. Her har både elevar og foreldre høve til å medverke, og om dei ikkje opplever at tiltaka er eigna til å løyse problema, så kan dei også klage til Fylkesmannen.

Barna er i lovverket sikra eit vern, men i det verkelege livet er det diverre framleis slik at ikkje alle får rettane oppfylte. Det hender at barn og unge blir utsette for krenkjande ord og handlingar utan at vaksne grip inn. Lat difor feiringa av barnekonvensjonen sin 25-årsdag vere ei påminning om at mykje er gjort for å sikre barn og unge sine rettar.  Arbeidet med å oppfylle dei må vi alle ta ansvar for, kvar einaste stund, kvar dag og natt!

Vatn forandrar alt

Publisert tysdag 14. oktober 2014

TV-aksjonen 19. oktober går til Kirkens Nødhjelp og skal skaffe varig tilgang til reint vatn for over ein million menneske.

Pengane går til prosjekt i åtte land: Haiti, Afghanistan, Pakistan, Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Etiopia og Tanzania. Kirkens Nødhjelp er allereie til stades i desse landa. Dei vil støtte lokalsamfunna ved å bore brønnar, lage system for oppsamling av regnvatn, avsalting av grunnvatn og andre tiltak som er tilpassa lokale tilhøve.

TV-aksjonen 40 år
Etter ein knallstart i 1974 har TV-aksjonen blitt ein folkekjær tradisjon. Om lag 100 000 går med bøsse frå dør til dør kvart år.  Sju milliardar kroner til hjelp for fleire millionar menneske, er blitt samla inn. 

I 1978 organiserte Brynjulf Loen, TV-aksjonsleiar i Sogn og Fjordane, innsamlinga i kommunekomitear. Det vart så vellukka så at TV-aksjonen framleis er organisert i 500 kommune- og bydelskomitear.

Det nyttar
-
Trygt og reint vatn er eit av dei første prekære behova som oppstår etter ein katastrofe
- Kirkens Nødhjelp jobbar med å skaffe tilgang til reint vann i 15 land på tre kontinent
- I 2013 skaffa Kirkens Nødhjelp 890 000 menneske tilgang til trygt vatn

Støtt årets TV-aksjon ved å melde deg som bøsseberar på blimed.no eller ring 02025.

Barnekonvensjonen 25 år i 2014 – kan vi feire med godt samvit?

Publisert måndag 10. mars 2014

Barnekonvensjonen vart vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989. I 1991 ratifiserte Noreg, og i 2003 vart han tatt inn som ein del av norsk rett. Slik har staten også sikra at alle myndigheiter, enkeltpersonar og organisasjonar er direkte forplikta til å  gi barn og unge under 18 år eit særskilt menneskerettsvern. Konvensjonen inneheld følgjande hovudprinsipp:

- omsynet til barnets beste

- barnets rett til medverknad

- barnets rett til ikkje-diskriminering

- barnets rett til liv, overleving og optimal utvikling

Foto: Microsoft office
Foto: Microsoft office

Dette betyr at alle barn har rett til:

- helsetilbod

- omsorg og vern

- sosial tryggleik og tilstrekkeleg levestandard

- utdanning

- kvile og fritid

Det er likevel slik, sjølv etter 25 år med ein eigen barnekonvensjon, at mange barn og unge også i Sogn og Fjordane ikkje får alle desse sjølvsagte rettane oppfylte. Det kan vere mange som sviktar! Det kan vere mor eller far, ein slektning, ein lærar, ein idrettsleiar eller ei helsesøster. Alle har vi vel våre grunnar når vi sviktar, men ikkje alle grunnar er gode, og ikkje alle grunnar er akseptable. Foreldre kan svikte på grunn av sjukdom og rusmisbruk, men dei kan også svikte fordi dei er meir opptekne av eigne behov enn av barnet. Aller verst er det når dei som omsorgspersonar gjer seg skuld i overgrep mot eigne eller andre sine barn. Læraren kan svikte ved å ikkje leggje til rette for læring og utvikling, eller ved å ikkje sjå at ein elev har særlege behov. Ein fotballtrenar kan svikte ved å ikkje ta ansvar for å skape eit inkluderande  miljø. Ei helsesøster kan svikte ved å ikkje sjå symptoma på overgrep. 

Dei færraste sviktar med vilje. Foreldre kan ha store vanskar i eigne liv i periodar. Det kan vere  vanskeleg for mange av oss å sjå og forstå problema til barn og unge.  Mykje handlar om at vi manglar kunnskap og kompetanse, og mykje handlar om at vi ikkje samarbeider godt nok. Ei særleg utfordring er å kunne arbeide heilskapleg – på tvers av sektorar og fagområde. Vi må etablere eit tettare samarbeid mellom barnevern, helsestasjonar, barnehage, skule, politi og Nav, for å sikre at utsette barn og unge ikkje blir kasteballar mellom offentlege tenester. Vi må også skape ein kultur der ulike tenester deler kunnskap. Ikkje minst må det offentlege samarbeide med friviljug sektor og ha ein god dialog med barn og ungdom og foreldra.

Sjumilssteget – til beste for barn og unge, er eit prosjekt som vart etablert av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Vi ønskjer i samarbeid med kommunane, fylkeskommunen, Nav, BUF-etat, helseføretaket, politiet og friviljuge lag og organisasjonar, å arbeide for at konvensjonen skal vere ei sterk rettesnor for  arbeidet vårt for og med barn og ungdom. Den 11. og 12. mars møtest meir enn 200 av oss til den andre sjumilsstegskonferansen i fylket, for å utfordre kvarandre på korleis vi kan samarbeide betre til barn og unges beste. De må gjerne følgje oss både på  nettstaden vår,  Facebook og Twitter !

Korleis utviklar vi ein læringsfremjande vurderingspraksis i skulane?

Publisert fredag 29. november 2013

Karakterar i barneskulen har vore tema i valkampen. Den politiske plattforma til regjeringa omtalar ikkje dette, men opplæringslova  gjer det mogleg å søke om  forsøksordningar. Debatten går no nokre stader om kommunar bør søke om forsøk med karakterar på barnetrinnet. Det er prisverdig at skuleeigarane er opptekne av kva som kan gi elevane eit best mogleg læringsutbytte. Som grunnlag for slike vurderingar er det avgjerande å ha god kunnskap om praksis i skulane, og ikkje minst  kunnskap  om kva som gir god læring.

For at vurdering skal fremje læring er det viktig at elevane opplever det som trygt å prøve og feile.

For vel fire år sidan fekk vi forskriftsfesta nye reglar for individuell vurdering i grunnskulen og i vidaregåande opplæring. Reglane gjeld for alle trinn og for alle elevar, og bygger på den kunnskapen vi har om god vurderingspraksis. Mange studiar har vist at vurdering både kan hemme og fremje læring. For at vurdering skal fremje læring er det viktig at elevane opplever det som trygt å prøve og feile.  Forskarar meiner difor at det er viktig å utvikle ein klasseromskultur som er kjenneteikna av at lærarar og elevar har tru på at elevane kan oppnå måla som blir sette. Dersom klasseromskulturen er prega av lønn som stjerner, smilefjes, karakterar og rangering, kan resultat og karakterar kome til å overskygge elevane sitt læringsbehov. Dei rår skulane til å reflektere over kulturen når dei skal utvikle vurderingspraksisen på eigen skule.
Meir om dette på  Utdanningsdirektoratet sin nettstad.

42-15641482

Det er fire prinsipp som må oppfyllast for at vurderingspraksisen skal vere læringsfremjande:

  • - Elevane skjønar kva dei skal lære, og kva ein ventar av dei
  • - Elevane får tilbakemeldingar om kvaliteten på arbeidet dei gjer, eller kor godt dei presterer
  • - Elevane får råd om korleis dei kan bli betre
  • - Elevane er involverte i eige læringsarbeid, og til dømes vurderer eige arbeid og eiga utvikling

Dei siste åra har det vore ei omfattande satsing på å vidareutvikle vurderingspraksisen i grunnskule og vidaregåande opplæring. Mange har endra praksis, og elevar og foreldre melder tilbake om betre informasjon og kommunikasjon om kvar elevane står og kva dei må arbeide meir med. Likevel kan mykje forbetrast. Fylkesmannen får kvar vår klager på fastsetjing av standpunktkarakter. Vi ser at  kvaliteten på vurderingspraksisen er svært ulik. Mange  oppfyller ikkje krava i forskrifta.

I perioden 2014-2017 skal vi føre tilsyn med kommunane og fylkeskommunen der vi mellom anna skal kontrollere om skulane har ein vurderingspraksis som oppfyller dei fire prinsippa. Vi håper at vi gjennom rettleiing og kontroll skal bidra til at alle skulane  utviklar  ein læringsfremjande vurderingskultur. Kanskje skal vi samle oss om denne oppgåva før vi innfører nye tiltak?

Skuleeigarane skal  syte for at det blir utarbeidd ein årleg rapport om tilstanden i skulane. Rapporten skal drøftast i kommunestyre, i fylkestinget og hos leiinga for dei private skulane.

Utfordringa går difor til alle skuleeigarane i fylket: Bruk denne prosessen til å samle kunnskap om praksis i eigne skular, og syt for ein god dialog med skulane om korleis praksisen kan forbetrast!

Kvifor får vi ikkje redusert mobbinga i skulen?

Publisert tysdag 16. april 2013

Elevundersøkinga viser at om lag sju prosent av elevane rapporterer om mobbing. Talet har halde seg stabilt sidan 2008. Trass i omfattande nasjonal satsing på læringsmiljø og ulike tiltak mot mobbing dei siste åra, er skulen langt frå fri for mobbing. Resultat frå elevundersøkinga viser også at det er store skilnader mellom skulane i fylket vårt. Tal skular med svært høge mobbetal, 15 prosent eller meir, har gått vesentleg ned dei siste tre åra. Men om vi slår saman tala for dei siste tre åra, er det framleis seks prosent av grunnskulane i vårt fylke der meir enn 15 prosent av elevane fortel om mobbing.

Alle elevar i grunnskular og vidaregåande skular har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring. For å oppnå dette har alle tilsette i skulen ei plikt til arbeide aktivt og systematisk for å fremje eit godt miljø der alle elevar er trygge og kjenner seg inkluderte. Elevane har fått klare rettar i kap. 9A i opplæringslova, gjerne også kalla elevane si arbeidsmiljølov. Dersom tilsette ikkje varslar eller grip inn når dei får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, kan tilsette bli straffa med bøter eller fengsel i inntil tre månader dersom dei forsettleg eller aktlaust bryt krava i lova.

Skulen har også ei plikt til straks å undersøke dersom ein elev eller forelder ber om tiltak som gjeld det psykososiale miljøet. Skulen skal så snart som råd ta stilling til aktuelle tiltak for å løyse problemet. Foreldre og elevar kan klage til Fylkesmannen om dei ikkje er nøgde med skulen si handtering. Med eit slikt sterkt vern i lova skulle ein tru det var mogleg å redusere omfanget av mobbing i større grad enn det som skjer.

Kva er det då som gjer at tala ikkje går nemneverdig ned? Fylkesmannen får svært få klagesaker. Vi veit derimot at Barneombodet får mange. Veit ikkje elevar og foreldre at dei kan klage til Fylkesmannen? Eller er det slik at dei ikkje tør å klage? Er det slik at skulane ikkje oppdagar at elevar blir mobba, eller er det slik at skulane ikkje klarer å finne verksame tiltak for å få slutt på det? Svara kan nok vere mange, men ingen av dei er akseptable.

Fylkesmannen har dei siste tre åra ført tilsyn med korleis kommunane og fylkeskommunen etterlever lovkrava om elevane sitt psykososiale miljø. No kjem vi til å gå tettare på dei skulane som rapporterer om vedvarande høge tal, og tilby rettleiing og støtte som kan føre til at mobbinga blir redusert. Vi utfordrar alle skuleeigarar til ein større og meir målretta innsats for å gi alle elevar eit læringsmiljø som fremjar helse, trivsel og læring!

Er det ein samanheng mellom politisk engasjement og kvaliteten i skulen?

Publisert onsdag 18. januar 2012

Fylkesmannen, KS og Høgskulen i Sogn og Fjordane har utfordra skuleeigarane i fylket på å engasjere seg sterkare i utviklinga av grunnskulen og den vidaregåande opplæringa. Dette har vi gjort gjennom å invitere til eit utdanningsprogram som skal vare eit år. Målet med programmet er å gi kunnskap og reiskapar til hjelp i det lokale arbeidet med å utvikle eigne skular. Vår ambisjon er å skape ein møteplass der dei som har ansvar for skulane får høve til å vidareutvikle ein  lokal praksis for å analysere, motivere og setje mål  til beste for elevane sitt  faglege, sosiale og kulturelle utbytte.

Vi har fått svært god respons! Skuleeigarane har tatt utfordringa, og om to veker startar vi opp med deltaking frå 20 kommunar og fylkeskommunen. 19 ordførarar eller varaordførarar har meldt seg på i tillegg til andre kommunestyremedlemmer, rådmenn og skulefagleg ansvarlege i kommunane.  Dette tolkar vi som eit uttrykk for at dei ønskjer å auke kunnskapen om utfordringar og moglegheiter når det gjeld politisk styring av skulen. Det skal bli svært spennande å sjå om verda ser annleis ut etter gjennomføringa av dette programmet.

Det har vore reist mykje kritikk mot kommunane for manglande prioritering av skuleeigaransvaret. Det har vore uttrykt uro for mangel på kapasitet og kompetanse på kommunenivå til å gjennomføre den nye læreplanreforma «Kunnskapsløftet» etter intensjonane, og det blir med jamne mellomrom retta kritikk mot lokale styresmakter si manglande oppfylling og oppfølging av elevane sine rettar i tråd med opplæringslova. Nasjonale myndigheiter uttrykker til tider tvil om kommunane klarer oppgåva dei har fått tildelt, og nokon spør om kommunesamanslåing er svaret på utfordringa.

Er det storleiken på kommunane som er problemet, eller er det slik at lokal- og fylkestingspolitikarar landet over ikkje ser korleis dei kan vere med å påverke kvaliteten på skuletilbodet, og difor overlet ansvaret og arbeidet til profesjonane? Er det slik at sidan Stortinget vedtek læreplanane, så ser ikkje lokalpolitikarane korleis dei kan engasjere seg i innhaldet i skulen og relevansen av dette for elevane?

At det er behov for eit større politisk engasjement for meir enn skulebygg og plassering av desse, er det ikkje tvil om. Spørsmålet er om vi har lagt nok vinn på å vise korleis lokalpolitikarar kan engasjere seg og kva som er dei reelle behova. Er det mogleg for lokalpolitikarar å  inspirere, motivere og leggje til rette for  innsats i skulane våre?  Dette er spørsmål vi ønskjer å belyse i dette programmet, og vi er svært spente på om våre folkevalde og dei administrativt ansvarlege finn svar som duger for dei i deira arbeid for å skape gode skular i fylket vårt. Eg vil tru at einkvar skuleeigar vil like å oppleve at ein gjennom målretta arbeid kan vere med å gjere ein forskjell. Det er vår ambisjon å vise at det er mogleg!

Treng vi ei minimumsnorm for kor mange lærarar det bør vere på ein skule?

Publisert måndag 12. desember 2011

Kunnskapsdepartementet har sendt på høyring eit forslag om lovendring som skal sikre større grad av likskap og likeverd i landet når det gjeld tal på lærarar i skulane våre. Departementet ønskjer å prøve dette ut på ungdomstrinnet før det blir evaluert og eventuelt utvida til andre trinn. Bakgrunnen er ei regjeringserklæring der det m.a. står at regjeringa  ønskjer å “legge til rette for flere lærere gjennom styrket kommuneøkonomi og ved å endre opplæringsloven for å sikre en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole”.

Lærartettleiken i Noreg er høg samanlikna med andre OECD-land, men det er store skilnader mellom kommunane og mellom skulane. Gevinstane med ei slik ordning er at det kan bli enklare for lærarane å støtte elevane i læringsarbeidet. I tillegg kan det bidra til betre arbeidsforhold som i sin tur kan medverke til at lærarane står lengre i arbeid framfor å velje tidlegpensjon.  Det kan også gjere det enklare å leggje til rette for kontinuerleg etter- og vidareutdanning for lærarane utan at det går for mykje ut over elevane.

Kunnskapsdepartementet nemner sjølv det som kan vere ulempene og ber høyringsinstansane gi tilbakemeldingar på dette. Det blir behov for fleire lærarar dersom minimumsnorma skal innførast. Kommunane vil få kompensert for dei økonomiske kostnadene, men vi kan få eit rekrutteringsproblem. Dersom det ikkje er nok lærarar å rekruttere, kan skuleeigarane måtte tilsetje ufaglærte, og då blir det ikkje den styrkinga av opplæringa som departementet tenkjer seg.

Innvendingane mot forslaget viser at det er frykt for innskrenking av det lokale handlingsrommet. Departementet presiserer at nasjonale krav til lærartettleik ikkje stiller krav til den faktiske gruppestorleiken, men sikrar ressursar. Andre stiller spørsmål ved om dette vil vere eit bidrag til å styrke kvaliteten. Opplæringslova seier at klassane, basisgruppene og gruppene ikkje må vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg. Dette gjeld i dag og vil gjelde vidare. Det er dessutan kommunane si plikt å stille til disposisjon dei ressursane som er naudsynte for at krava skal kunne oppfyllast.

Ansvaret som følgjer av lova, inneber at skuleeigarane må syte for at det er tilstrekkeleg med lærarressursar til at alle krava i opplæringslova og forskriftene til lova kan oppfyllast på ein forsvarleg måte.  Treng vi då ei slik nasjonal norm, eller er krava i lova så tydelege at skulane alt no blir sikra dei ressursane som trengst for å gi alle elevar ei tilpassa opplæring ut frå evner og føresetnader? Mi oppmoding til skuleeigarane er å nytte høvet til å seie kva dei meiner om lovforslaget.

Dannings- og nytteperspektivet i skulen

Publisert onsdag 7. september 2011

Hendingane 22. juli sette folket vårt på prøve. Erfaringane etterpå viser at møtet med eit slikt åttak på menneske og verdiar fekk fram det beste i både folk og politisk leiarskap.  Tida framover vil vise om dette har endra noko i det norske samfunnet, og det skal bli interessant å følgje debattane framover.

Som utdanningsdirektør finn eg det på sin plass å spørje kva rolle den norske skulen kan og bør ha for å demme opp for framandfrykt, intoleranse og inhumanitet. Kanskje er tida moden for å gje større merksemd til formålet og verdigrunnlaget som skulen er tufta på? Kanskje bør det sterke fokuset på resultat i større grad supplerast med ei breiare forståing av skulen sine oppgåver?

Skulen skal i tråd med formålsparagraf og læreplan ivareta både danning og nytte, individet og fellesskapet sine behov. Skal samfunnet fungere til beste for individa, må den enkelte oppleve å vere inkludert i samfunnet på ein slik måte at ho eller han kjenner seg verdsett og får brukt sine evner til nytte for andre.

Den norske skulen er demokratibyggjande i både form og  innhald. Skulen skal inkludere alle uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, økonomi, rase og religion. Slik eg ser det, er dette samfunnets viktigaste arena for å utvikle forståing, toleranse, respekt og demokrati. Spørsmålet mitt er om vi godt nok veit å ivareta denne arenaen og gi den vilkår for å vektlegge, utvikle og styrke verdiane som dannar grunnlaget for det opne og frie samfunnet vi ønskjer å leve i. Det store spørsmålet er korleis vi best kan demme opp for marginalisering og utstøyting til skade for individet og samfunnet.

 Ifølgje den generelle delen av læreplanen for grunnopplæringa er den viktigaste pedagogiske oppgåva å formidle til barn og unge at dei er i stadig utvikling, slik at dei får tillit til eigne evner og anlegg. Eg veit ikkje om alle gode tiltak og ambisjonar er forankra i at dette er hovudoppgåva til lærarar og skuleleiarar. I lys av debatten etter 22. juli er det kanskje tid for å drøfte vilkåra for korleis vi kan oppfylle skulen sitt breie samfunnsmandat. I læreplanen er det formulert slik: ”Opplæringa må rettast ikkje berre mot faginnhald, men også mot dei personlege eigenskapane ein ønskjer å utvikle, ved å forme ut omgivnader som gir rikt høve for barn og unge til å utvikle medvite samfunnsansvar og handlingskompetanse for rolla som vaksen.”

Tar kommunane og fylkeskommunen ansvar for nyutdanna lærarar?

Publisert tysdag 12. april 2011

Det er eit stort behov for nyrekruttering til læraryrket i åra som kjem. Politikarane har sett i verk ulike tiltak i håp om å få fleire til å ønskje seg inn i læraryrket, og å få lærarane til å bli i yrket. Eitt av tiltaka er ny nivådelt grunnskulelærarutdanning, eit anna er rettleiing for nyutdanna lærarar. Sjølv om  søkjartala til utdanninga har auka mykje dei siste åra, er det framleis ei utfordring å avgrense  fråfall  både  i utdanninga og i dei første åra i yrket.

Internasjonal forsking viser oss at det første yrkesåret betyr mykje for korleis ein utviklar seg som lærar. Ein rapport frå OECD, Teachers Matter (2005), viser oss at nye lærarar treng støtte i den første fasen.  Oppfølging det første året i yrket aukar sjansen for at læraren framleis er lærar etter fem eller ti år (Guarino mfl. 2006). Denne kunnskapen bør få konsekvensar for korleis kommunen som skuleeigar legg til rette for at skulane kan ta i mot nyutdanna på ein god måte. Det blir viktig kva oppgåver dei nyutdanna får, kven dei arbeider saman med og korleis samarbeidet blir organisert og korleis rettleiing blir tilrettelagt.

Kunnskapsdepartementet og KS har inngått ein avtale om å gi eit rettleiingstilbod til alle nytilsette nyutdanna lærarar i grunnskular og vidaregåande opplæring frå hausten 2010. Partane er samde om at det er behov for systematisk rettleiing og oppfølging dei første åra i arbeidslivet. Departementet skal syte for at høgskulane tilbyr vidareutdanning i rettleiing og støtte til erfarne lærarar som skal vere rettleiarar for dei nye. Kommunane og fylkeskommunen skal syte for at dei nyutdanna får tilbod om rettleiing frå ein erfaren kollega.

Vi er no inne i første året med ordninga, og spørsmålet er om alle nytilsette nyutdanna i Sogn og Fjordane har fått tilbod om ei systematisk rettleiing som er tett på undervisninga både når det gjeld tid og stad? Den enkelte kommune/fylkeskommune avgjer sjølv korleis dei organiserer tilbodet, men det er eit arbeidsgjevaransvar å ta utgangspunkt i den nyutdanna sitt behov for rettleiing og for å organisere rettleiinga på ein god måte. Å få hjelp til å reflektere over eigen praksis vil bidra til at nyutdanna lærarar raskare kjem inn i det pedagogiske og praktiske arbeidet. Gevinsten for skuleeigar ved å ha ei god rettleiarordning vil kunne vere å rekruttere og behalde dyktige lærarar. Ei god rettleiarordning er med andre ord ei vinnarsak for alle partar i skulen. Her skal det bli spennande å følgje utviklinga i fylket!

Mobbing – skule- eller samfunnsproblem?

Publisert torsdag 3. mars 2011

Eit læringsmiljø som fremjar helse, trivsel og læring står høgt på den nasjonale politiske dagsordenen. Regjeringa har difor i samarbeid med interesseorganisasjonar og partar i arbeidslivet vedteke eit nytt manifest mot mobbing for perioden 2011-2014. Målet er at alle barn og unge skal ha eit godt og inkluderande oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing. Kunnskapsministeren oppmodar alle ordførarane i landet om å vedta eit lokalt manifest for å styrkje  forplikting og engasjement.

Mobbing er ikkje berre eit skuleproblem. Vedvarande negativ eller vondsinna åtferd kan finne alle stader der menneske samlast og ikkje har klare normer for respektfull og inkluderande åtferd. Ubalanse i styrkjeforhold både fysisk og psykisk kan leggje grunnlag for trakassering og krenkjande ord og handlingar. Det er særleg alvorleg når dette rammar barn og unge som i mindre grad enn vaksne kan forsvare sine interesser og sin integritet. Vi veit at krenkjande åtferd kan redusere mennesket si oppleving av verdi og dermed skade utviklinga av ei positiv sjølvkjensle.

Vi har alle eit ansvar for å seie ifrå og stoppe mobbing når vi ser eller høyrer om dette. Eit særleg ansvar har dei som til dagleg arbeider i skular og barnehagar og bidreg i fritidsaktivitetar. Vi har framleis utfordringar når over fem prosent av elevane seier at dei blir mobba éin eller fleire gongar i veka. Det er likevel slik at det viktigaste og vanskelegaste arbeidet er å førebyggje mobbing. Her må skulane og barnehagane arbeide systematisk og langsiktig for å skape eit klima prega av respekt og inkludering. Dette handlar om å skape læringsmiljø der alle opplever meistring og der alle får delta i samhandling og aktivitetar som styrkjer evna til omsorg og empati. Ifølgje den generelle delen av læreplanen er sluttmålet for opplæringa  å oppmuntre den einskilde til å realisere seg sjølv på måtar som kjem fellesskapet til gode – å fostre til menneskelegdom for eit samfunn i utvikling.

Det er mitt ønske at alle ordførarane i Sogn og Fjordane engasjerer seg i dette arbeidet i samarbeid med dei som til dagleg har ansvar for at barn og unge. Fylkesmannen vil som ein del av dette viktige arbeidet også i år føre tilsyn med at skulane driv eit godt førebyggjande arbeid, stoppar krenkjande ord og handlingar og samarbeider godt med elevar og føresette gjennom  til dømes rådsorgana i skulane. Det er kommunane som må syte for at dette blir gjort på ein forsvarleg måte, og til hjelp i dette arbeidet har Utdanningsdirektoratet mellom anna laga ein rettleiar i arbeidet mot mobbing og definert kjenneteikn på eit godt læringsmiljø.