Fylkesmannen, KS og Høgskulen i Sogn og Fjordane har utfordra skuleeigarane i fylket på å engasjere seg sterkare i utviklinga av grunnskulen og den vidaregåande opplæringa. Dette har vi gjort gjennom å invitere til eit utdanningsprogram som skal vare eit år. Målet med programmet er å gi kunnskap og reiskapar til hjelp i det lokale arbeidet med å utvikle eigne skular. Vår ambisjon er å skape ein møteplass der dei som har ansvar for skulane får høve til å vidareutvikle ein  lokal praksis for å analysere, motivere og setje mål  til beste for elevane sitt  faglege, sosiale og kulturelle utbytte.

Vi har fått svært god respons! Skuleeigarane har tatt utfordringa, og om to veker startar vi opp med deltaking frå 20 kommunar og fylkeskommunen. 19 ordførarar eller varaordførarar har meldt seg på i tillegg til andre kommunestyremedlemmer, rådmenn og skulefagleg ansvarlege i kommunane.  Dette tolkar vi som eit uttrykk for at dei ønskjer å auke kunnskapen om utfordringar og moglegheiter når det gjeld politisk styring av skulen. Det skal bli svært spennande å sjå om verda ser annleis ut etter gjennomføringa av dette programmet.

Det har vore reist mykje kritikk mot kommunane for manglande prioritering av skuleeigaransvaret. Det har vore uttrykt uro for mangel på kapasitet og kompetanse på kommunenivå til å gjennomføre den nye læreplanreforma «Kunnskapsløftet» etter intensjonane, og det blir med jamne mellomrom retta kritikk mot lokale styresmakter si manglande oppfylling og oppfølging av elevane sine rettar i tråd med opplæringslova. Nasjonale myndigheiter uttrykker til tider tvil om kommunane klarer oppgåva dei har fått tildelt, og nokon spør om kommunesamanslåing er svaret på utfordringa.

Er det storleiken på kommunane som er problemet, eller er det slik at lokal- og fylkestingspolitikarar landet over ikkje ser korleis dei kan vere med å påverke kvaliteten på skuletilbodet, og difor overlet ansvaret og arbeidet til profesjonane? Er det slik at sidan Stortinget vedtek læreplanane, så ser ikkje lokalpolitikarane korleis dei kan engasjere seg i innhaldet i skulen og relevansen av dette for elevane?

At det er behov for eit større politisk engasjement for meir enn skulebygg og plassering av desse, er det ikkje tvil om. Spørsmålet er om vi har lagt nok vinn på å vise korleis lokalpolitikarar kan engasjere seg og kva som er dei reelle behova. Er det mogleg for lokalpolitikarar å  inspirere, motivere og leggje til rette for  innsats i skulane våre?  Dette er spørsmål vi ønskjer å belyse i dette programmet, og vi er svært spente på om våre folkevalde og dei administrativt ansvarlege finn svar som duger for dei i deira arbeid for å skape gode skular i fylket vårt. Eg vil tru at einkvar skuleeigar vil like å oppleve at ein gjennom målretta arbeid kan vere med å gjere ein forskjell. Det er vår ambisjon å vise at det er mogleg!

Etter kvart kommuneval er det alltid nokre av innbyggjarane våre som får nye og spennande utfordringar. Eg tenkjer på dei som planlagt, eller mindre planlagt, har fått plass i eit kommunestyre eller i andre kommunale utval. Våre eigne folkevalde får vere med på å ta viktige avgjerder, men først av alt treng dei innsikt i ansvar, roller og det regelverket som dei skal forvalte.

Kommunane sin interesseorganisasjon KS har eit godt opplegg med sitt generelle Folkevaldprogram 2011-2015. I tillegg arrangerer Fylkesmannen no på nyåret eigne fagdagar for folkevalde. Vi starta i Sogn 4. januar, skal til Sunnfjord og HAFS-regionen 11. og 12. januar, medan Dagmar bles nordfjordmøtet til ut i neste månad. Desse møta utfyller KS sitt Folkevaldprogram og handlar om samspelet mellom kommunane og Fylkesmannen. I tillegg blir det også dei første større møta mellom kommunane og ny fylkesmann og ny assisterande fylkesmann.

Fylkesmannen er mest kjent for vår hovudrolle som er å informere om og å gjennomføre Staten sin politikk i fylket, vere klageinstans for kommunale vedtak, og kontrollere kommunar og enkeltbedrifter. Vi får oppdragsbrev frå 12 departement med tilhøyrande direktorat, og oppgåver på eit vidt spekter innan helse- og sosial, miljøvern, utdanning og barnehage, landbruk, kommunal økonomi og samfunnstryggleik. Dersom vi skulle ha gjort dette grundig, kunne vi ha brukt fleire dagar på å liste opp og formidle lover, regelverk og føringar.

Lover og regelverk er heilt grunnleggjande for folk sin rettstryggleik i eit velfungerande samfunn, og politikarane vil etter kvart få rikeleg med kjennskap til og erfaring med desse.  Men i tillegg er det også svært viktig å kjenne bakgrunnen og motivasjonen for reglane, kvifor dei er innført og korleis dei kan brukast for å skape ei positiv framtid.

Fylkesmannen skal vere ein rettleiar og støttespelar for kommunane, vi skal fremje fylket sine interesser og ta initiativ både lokalt og overfor sentrale styresmakter. Vi har ein visjon om å vere ein ressurs til beste for innbyggjarar, samfunn og livsgrunnlag. Det er dette som blir hovudinnfallsvinkel i vårt første møte med kommunepolitikarane i 2012. Vi tek opp tema som utviklingsarbeid, planlegging og forvaltning, og tenesteyting innan helse og utdanning. Like viktig som å formidle gode råd til kommunane, er det å få tilbakemelding og forventningar til Fylkesmannen. Det er difor sett av god tid til diskusjonar.

Fylkesmannen har vi ei rekkje viktige oppgåver i grensesnittet mellom statleg og kommunal politikk. Skal vi utvikle dette fylket vidare, må dette samspelet vere godt og vi ser fram til å møte kommunane no ved starten på eit nytt år under overskrifta Fylkesmannen som ressurs for fylket.

Det vart ei hard romjul for svært mange innbyggjarar i Sogn og Fjordane.

Ikkje før hadde Berit foke forbi, så slo Dagmar til med full kraft. Rett over midnatt julaftan sende vi ut varsel til kommunar om ekstremver – storm og høge bølgjer. Første juledagskvelden dirra glasrutene over heile Sogn og Fjordane, taksteinar rulla, tre knakk som fyrstikker, bølgjene gjekk høgt, og lause ting susa gjennom lufta. Det vart mørkt, og mange stader forsvann dekninga på telefonen.

Andre juledag kom med regn og vind, og det rasa på alle kantar. Nær 30 vegar var stengde denne dagen. Veldig mange var dermed heilt isolert, utan straum og høve til å få kontakt med omverda.

Eg har i veka som har gått lært meg å setje enno meir pris på fylkesberedskapsrådet. Her møttest alle etatar på regionnivå som var involverte i krisa til jamlege, effektive telefonmøte for å få eit felles situasjonsoversyn, og bli samde om prioriteringar og tiltak. Samstundes var det krevjande å drive godt informasjonsarbeid med avgrensa moglegheiter til både å få inn og nå ut med informasjon.

Vi opplevde at kommunane handterte situasjonen under dei vanskelege føresetnadene, at liv og helse hadde 1. prioritet, og at dei hadde god oversikt over kven som trengde ekstra tilsyn. Som ein kommunelege sa, – vi kunne ikkje senke skuldrane før vi var trygge på at folk hadde det bra. Samstundes er det tydeleg at krisehandteringa fungerte best i kommunar som over tid har jobba godt med beredskap, og som var tidleg ute med tiltak då dei vart varsla om ekstremværet.

Denne krisa har lært oss ei lekse om kor sårbare vi er. Så lenge vi har sikra oss med aggregat som forsyner oss med naudstraum, og tilstrekkeleg drivstoff, kan vi leve utan straum ei stund. Men vi kan ikkje leve med å vere utan kommunikasjon med omverda i dagevis. Det er ikkje godt nok at telefonsambandet dett ut rett etter at straumen går, slik det skjedde fleire stader i fylket vårt. Dei svakheitene som dagane med Dagmar har avdekt i straum- og telesambanda, må løftast til nasjonalt nivå. Læring og forbetring føreset grundig evaluering, og vi har kalla inn kommunar, regionale etatar og representantar for nasjonale styresmakter til eit første evalueringsmøte på Skei 6. januar.

Vi menneske har ei velsigna evne til å gløyme raskt. I mediebiletet er det no heilt andre saker enn stormen på Vestlandet som dominerer. Men er det éin ting vi kan vere sikre på, så er det at fylket vårt kjem til å bli råka av ekstremver igjen. Når vi summerer alle flaum- og skredhendingane i Sogn og Fjordane i løpet av 2011, tilseier dei at vi må jobbe jamt og trutt med beredskap heile tida. Ikkje berre når det kjem ei Dagmar som prøver å feie oss over ende.

Men Dagmar har i alle fall synt at folk i Sogn og Fjordane er nøkterne, praktiske og hjelpsame, og at vi har vore ute ein vinterdag før. Eg ønskjer dykk alle eit godt og fredfylt 2012!

Kunnskapsdepartementet har sendt på høyring eit forslag om lovendring som skal sikre større grad av likskap og likeverd i landet når det gjeld tal på lærarar i skulane våre. Departementet ønskjer å prøve dette ut på ungdomstrinnet før det blir evaluert og eventuelt utvida til andre trinn. Bakgrunnen er ei regjeringserklæring der det m.a. står at regjeringa  ønskjer å “legge til rette for flere lærere gjennom styrket kommuneøkonomi og ved å endre opplæringsloven for å sikre en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole”.

Lærartettleiken i Noreg er høg samanlikna med andre OECD-land, men det er store skilnader mellom kommunane og mellom skulane. Gevinstane med ei slik ordning er at det kan bli enklare for lærarane å støtte elevane i læringsarbeidet. I tillegg kan det bidra til betre arbeidsforhold som i sin tur kan medverke til at lærarane står lengre i arbeid framfor å velje tidlegpensjon.  Det kan også gjere det enklare å leggje til rette for kontinuerleg etter- og vidareutdanning for lærarane utan at det går for mykje ut over elevane.

Kunnskapsdepartementet nemner sjølv det som kan vere ulempene og ber høyringsinstansane gi tilbakemeldingar på dette. Det blir behov for fleire lærarar dersom minimumsnorma skal innførast. Kommunane vil få kompensert for dei økonomiske kostnadene, men vi kan få eit rekrutteringsproblem. Dersom det ikkje er nok lærarar å rekruttere, kan skuleeigarane måtte tilsetje ufaglærte, og då blir det ikkje den styrkinga av opplæringa som departementet tenkjer seg.

Innvendingane mot forslaget viser at det er frykt for innskrenking av det lokale handlingsrommet. Departementet presiserer at nasjonale krav til lærartettleik ikkje stiller krav til den faktiske gruppestorleiken, men sikrar ressursar. Andre stiller spørsmål ved om dette vil vere eit bidrag til å styrke kvaliteten. Opplæringslova seier at klassane, basisgruppene og gruppene ikkje må vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg. Dette gjeld i dag og vil gjelde vidare. Det er dessutan kommunane si plikt å stille til disposisjon dei ressursane som er naudsynte for at krava skal kunne oppfyllast.

Ansvaret som følgjer av lova, inneber at skuleeigarane må syte for at det er tilstrekkeleg med lærarressursar til at alle krava i opplæringslova og forskriftene til lova kan oppfyllast på ein forsvarleg måte.  Treng vi då ei slik nasjonal norm, eller er krava i lova så tydelege at skulane alt no blir sikra dei ressursane som trengst for å gi alle elevar ei tilpassa opplæring ut frå evner og føresetnader? Mi oppmoding til skuleeigarane er å nytte høvet til å seie kva dei meiner om lovforslaget.

I det siste har det vore reist kritikk mot statleg styring av kommunane.

Ei hovudoppgåve for Fylkesmannen er å rettleia og føra tilsyn med kommunane, i tillegg til å vera klageinstans for kommunale vedtak. Når fylkesmannen kjem til at ein kommune ikkje har følgt lov eller forskrift, inneber det ei form for statleg styring av kommunane.

Fylkesmannen byggjer denne styringa på lover vedtekne av Stortinget, på forskrifter vedtekne av regjeringa eller der det er meir rom for skjønn, på retningslinjer og instruksar gjevne av departementet eller direktorat. Dersom Stortinget eller regjeringa meiner at fylkesmannen går for langt i å endra kommunale avgjerder, kan spelereglane endrast. Det står Stortinget  fritt til når som helst å endra lovverket slik at kommunane får større sjølvstende. Like eins står det regjeringa fritt innanfor lovverket, til å endra forskrifter og retningslinjer for skjøn for å oppnå det same.

Når Stortinget eller regjeringa ikkje kjem med framlegg om gjennomgripande endringar, må dette takast til inntekt for at fylkesmennene i hovudsak styrer kommunane i tråd med dei rammene som dei øvste folkevalde ønskjer.

Høgre har kome med eit framlegg om å oppretta ein særskilt forvaltningsdomstol, nærare bestemt ein lokaldemokratidomstol. Framlegget går ut på at denne domstolen skal koma med bindande avgjerder dersom ein kommune er misnøgd med statleg styring. Framlegget har fått tilslutningar frå Bergens Tidende på leiarplass sjå “Domstol for demokratiet” og “Verden på hodet”.

Stortinget står fritt til å oppretta ein lokaldemokratiomstol. Spørsmålet er om det gagnar demokratiet at det vert overlate til utnemnde dommarar å definera rammene for korleis staten skal styra kommunane, i kryssingspunktet mellom juss og politikk. Utnemnde dommarar er ikkje underlagde demokratisk kontroll, og det kan hevdast at Stortinget fråskriv seg ansvaret dersom dei overlet oppgåva til dommarar.

Eit anna moment som må vurderast, er kor mykje meir byråkrati og bruk av tid det medfører dersom ein skal innføra eit nytt nivå for å ta endelege avgjerder i spørsmål der kommune og stat har ulike syn. Somme meiner at det er eit uheldig særmerke for Noreg i motsetnad til i andre nordiske land, at det alltid skal førast omkampar om store offentlege avgjerder. Ei oppretting av ein forvaltningsdomstol slik det er skissert, institusjonaliserer omkampar der kommune og stat har ulike syn på eit spørsmål.

Det grunnleggjande spørsmålet er likevel: Skal Stortinget og regjeringa framleis ha det heile og fulle ansvaret for å definera rammene for kor mykje staten skal styra kommunane? Eller skal ein del av ansvaret overlatast til oppnemnde dommarar?

Eit søk på nettet gir massevis av tips til å verte betre i sykling, langrenn, fotball eller kva som helst anna idrett; “bli betre med mental trening”, “du vert ein betre syklist ved å trene styrketreningsøkter i tillegg til uthaldenheitstreninga” og “..eit viktig prinsipp innan trening er å trene på det du vil verte god på…”. Mange tilsynelatande svært gode tips, og heilt sikkert nokre mindre gode.

Vi som korkje har talent eller vilje til å hevde oss i noko som helst innan sport og idrett, får trøyste oss med tipsa i kategorien “nokre få minuttars gange kvar dag gir god helseeffekt”, og velrenommerte BBC si melding om at “ny forsking viser at all form for mosjon har ein helsemessig gevinst, uansett kor ofte ein trenar”.

Det er nok ingen tvil om at fornuftig trening er bra, uansett kva nivå du er på, eller har lyst til å kome på.  Den same bodskapen har relevans for veldig mange andre sider av livet òg. Ikkje minst når vi skal handtere ei oppgåve litt utanom det vanlege, gjerne under stressande forhold. Å trene på å takle ein uvant situasjon er på mange måtar kjernen i alt beredskapsarbeid. Ein viktig del av treninga er å førebu seg gjennom å lage ein plan. Planen må m.a. handle om korleis oppgåvene skal fordelast mellom spelarane på laget, og korleis vi skal kommunisere både internt og med dei som er rundt oss.

Denne veka møtest Fylkesmannen, Helse Førde og nesten alle kommunane i fylket for å trene saman på å takle utfordringar knytt til helse- og sosialtenester. Helsedirektoratet har laga ei øving med eit scenario som vil utfordre deltakarane på målet for all helseberedskap; å verne innbyggjarane si helse, og å oppretthalde tilbodet om nødvendig helsehjelp under kriser og katastrofar.

Krisa kan t.d. vere at det er svært dårleg vêr og at straumen vert borte. Det er ikkje noko ukjent problemstilling i eit fylke der det i vinter omkom to menneske i eit hus som vart teke av sørpeskred, og der 40-50 menneske måtte evakuere frå husa sine ei julinatt, fordi eit ekstremregn laga ein gedigen flaum.

Både Balestrand kommune og Stryn kommune har altså ferske erfaringar med ekstreme situasjonar.  Ingen veit når eller kvar noko vil skje neste gong. Det vi veit er at ting vil skje, og at det vil vere utfordrande å takle situasjonane når dei kjem. Men treninga vi skal gjennom denne veka vil vere eit bidrag til å gi både kondisjon og, ikkje minst, mental styrke til å møte utfordringane.

Publikum på ei kvar fotballbane har ei forventning om at laget skal vere best når det gjeld – det skal levere varene. Innbyggjarane i ei kvar kommune må ha lov til å forvente at laget gjer sitt beste for å levere livsnødvendige tenester, sjølv om stormen rasar og skredet har tatt vegen. La oss trene på det.

Alle organisasjonar nyttar i våre dagar IKT som eit sentralt hjelpemiddel. IKT er i dei fleste endringsprosessar eit sentralt tema. Det er sjeldan vi høyrer om store endringar, eller reformer, som blir gjennomført utan at IKT er sentralt. Er IKT eit verktøy for å gjennomføre vedtekne endringar, eller er IKT drivar av endringa?

Svaret på spørsmålet mitt er sjølvsagt ikkje eintydig. Min påstand er likevel at IKT er for lite nytta som drivar, men i stor grad blir nytta til å gjennomføre endringa utan å vere premissleverandør for endringa i seg sjølv.

I privat næringsliv har IKT vore eit viktig verktøy for effektivisering og endringsleiing. Eit døme kan vere omgrepet Lean som kjem frå det japanske industrikonsernet Toyota. Lean er i kortform ein moderne serieproduksjonsmetode som ikkje ville vere muleg utan avanserte IT-løysingar.

Kan IKT vere ein premissleverandør for endringar også i det offentlege? Sjølvsagt! Om det offentlege, på alle nivå, ønskjer å gjere gjennomgripande endringar må IKT inn på eit tidspunkt der reforma framleis er på planstadiet. Lånekassen og Skatteetaten er store lokomotiv i slike satsingar. Desse to etatane har gjennomført store gjennomgåande endringar der IKT har vore nytta som ein premiss. Det er sikkert mange meiningar om prosessar og resultat av satsingane, men alle kan vere samde om at for brukarane har endringane vore ein suksess.

Finst det slike suksesshistorier også på eit lågare forvaltningsnivå? Nei, diverre. Kvifor ikkje? Min påstand er at dei lokale forvaltningsnivåa manglar den naudsynte visjonen og gjennomføringsevna som trengs. Og kanskje midlane. Men midlane finst heilt sikkert om nokon set i gang å leite etter dei. Direktoratet for forvaltning og ITK (Difi) har laga ein rapport, Digitalt førstevalg, som analyserer utfordringane for endring med IKT som premiss. Her er det og eksempel som kan vere interessant lesing for mange.

Så utfordringa til oss i Sogn og Fjordane blir: Finst det nokon som har visjonen, og evnene? Som ønskjer å vere i front med IKT?

Har du nokon gong invitert ein innvandrar heim til deg? Eller prøvd å få ein innvandrar med på ein sosial aktivitet i heimbygda di? Kanskje du tenkjer at integreringsarbeid ikkje er ditt ansvar. Ifølgje Integreringsbarometeret meiner åtte av ti nordmenn at innvandrarane sjølve har ansvar for å bli integrert.

Sogn og Fjordane si største utfordring er at folketalet veks for lite og har ei uheldig alderssamansetjing. Dette gir oss eit krevjande utgangspunkt i den kampen som vil handle om arbeidskraft framover, fordi det vert stadig fleire eldre i høve til dei i yrkesaktiv alder i heile landet. Kva er det som gjer at folketalet trass alt aukar litt i fylket vårt? Jau, det er i hovudsak innvandring.

NRK Sogn og Fjordane laga i fjor ein programserie om innvandrarar og innvandring, og om kvifor så mange av innvandrarane som kjem til Sogn og Fjordane, flytter herifrå etter eit kort opphald. Dei som vart intervjua, peika på fire barrierar for integrering; mangel på jobb, språkproblem, lite nettverk, og at lokalbefolkninga i Sogn og Fjordane ikkje synte veldig stor interesse for å bli kjende med innvandrarane.

Vi går glipp av ressursar, mangfald og nytenking om vi ikkje satsar meir på å inkludere innvandrarar som kjem til fylket vårt.

Etter eit innlegg eg heldt om dette temaet på It-forum i Balestrand, fekk eg fleire tilbakemeldingar om at også norskfødde tilflyttarar synest det tek tid å finne seg til rette her, særleg dei som ikkje har barn i skulealder. Sjølvsagt har dei som flytter hit ansvar for å ta initiativ sjølve. Men eg meiner også at kvar og ein av oss har eit ansvar for at dei som vel å flytte til Sogn og Fjordane trivst og blir verande. Med Framtidsfylket i spissen har vi snakka og jobba mykje med profilering av jobbmoglegheiter og rekruttering til fylket. Kanskje skal vi snakke meir om kva som skal til for å halde på folk?

Vi i det offentlege har sjølvsagt eit stort ansvar for å rekruttere og behalde. Men eg vil også appellere til kvar og ein: Prøv av og til å sjå heimstaden din med blikket til ein innflyttar. Inviter den nye naboen inn på kaffi. Du risikerer ikkje noko meir enn eit nytt venskap. Sjå til Island, dit turistane no strøymer til som følgje av folkedugnaden for å snu stemninga etter oskeskya. Tenk om vi alle kan bli like gode ambassadørar for Sogn og Fjordane!

Forsking og kunnskapsbasert utviklingsarbeid (FoU) er svært viktig for utvikling i samfunnet, og samla tildeling over statsbudsjettet til FoU i 2011 er på ca. 23 mrd. kroner. Midlane blir tildelte gjennom til dømes det nasjonale Forskningsrådet, regionale forskingsfond, og forskingsmidlar under ulike departement.

Her er mi historie frå kvardagen. Dei ulike forskingsfonda har søknadsfristar om våren og om hausten, til dømes Forskingsfond Vestlandet no den 12. oktober. Det er viktig å kunne vise til samarbeid med brukarinteresser. I veka før desse fristane blir Fylkesmannen regelmessig invitert til å ta stilling til meir eller mindre gode prosjektidear på kort varsel, med ønske om fagleg og økonomisk støtte. Initiativet til sokalla brukarstyrte innovasjonsprosjekt skjer altså ikkje på grunnlag av næringa og/eller forvaltninga sine eigne behov og prioriteringar, men ut frå FoU-miljøa sin ståstad og deira framlegg. Ære vere aktive FoU-miljø, men det bør vel ikkje vere slik?

I statsbudsjettet for til dømes Landbruks- og matdepartementet er det i 2012 forslag om 590 mill. kroner til diverse FoU-aktivitet på landbruks- og matområdet. Mykje er bunde opp i basisløyvingar og grunnforsking. Men her er også betydelege midlar som ulike forskingsmiljø kan søkje på, dersom dei kan syne til godt samarbeid med brukarinteressene.

Brukarstyrte innovasjonsprosjekt skal medverke til at forskinga blir meir konkret nyttig for ulike sektorar i samfunnet; auka verdiskaping i næringslivet, betre miljø, og betre forvaltning og tenesteyting i det offentlege. Men fungerer det slik i praksis? Er ulike delar av næringslivet, interesseorganisasjonar og offentlege etatar aktive nok, og har dei kapasitet til å matche forskinga med bestilling og pengar?

Samarbeidsrådet for landbruket på Vestlandet har drøfta dette og ynskjer å kome i ei meir offensiv rolle. Landbruket er i sterk endring og det er stort behov for forsking og utvikling. Vi må bli flinkare til å definere dei viktigaste problemstillingane og der vi treng meir kunnskap, vi må prioritere betre, samarbeide meir over fylkesgrensene og utfordre FoU-miljøa på næringa sine prioriteringar. Viss dette går som planlagt, vil landbrukssektoren både bli langt betre til å definere forskingsbehov, og dermed også bli ein betre samarbeidspartnar for FoU-miljøa.

Distriktsfylket Sogn og Fjordane har ei legedekning som befolkninga ikkje bør godta. Dette gjeld både i og utafor sjukehus. Samhandlingsreforma gir auka behov for legar. Turnustenesta kan verte avvikla innan eit par år. Dette gjer situasjonen meir alvorleg.

Ubalanse sjukehus – fastlegar
Årleg vekst i sjukehustenesta er langt større enn heile ressurstilgangen til fastlegeordninga. I 2010 arbeidde berre ein fjerdedel av yrkesaktive legar i fastlegepraksis. For perioden 2003-2009 var auken i legestillingar i sjukehus 25 % mens fastlegestillingane auka med 12 %. Dei fleste nyutdanna legane har ønske om å jobbe i sjukehus. Dette tyder at utgangsposisjonen for fastlegetenesta er dårleg og at skeivutviklinga held fram.

Legerekruttering i Sogn og Fjordane
I distrikta er situasjonen i fastlegetenesta vanskelegare enn i resten av landet. I Sogn og Fjordane har auken i talet på kommunelegar i perioden 2000-11 vore under 10 %. Det er ein merkbar forgubbing av kommunelegar: Nær 30 % er eldre enn 55 år, noko som resulterer i at 20 % ikkje køyrer vakt.
For 10 år sidan var nær 20 % av stillingane heilt ledige. No er nær 20 % korttidsvikarar, og jamvel om det no er legar på plass, representerer stadige skifte eit kvalitetsproblem.

Samfunnsmedisin
Berre halvdelen av kommunane har kommuneoverlege som kan gje leiinga råd om samfunns-medisinsk planlegging.

Turnustenesta
Turnustenesta kan stå for fall, og det kan skje alt om få år. Turnustenesta er i dag viktigaste rekrutteringskjelda for nye legar i fylket.

Kva er vist å verke rekrutterande til legetenesta i distrikt?
Internasjonale undersøkingar viser at dei to viktigaste elementa er å utdanne lokal ungdom og å leggje utdanninga ut av dei sentrale sjukehusa og ut i distrikta. Men også insentiv og lønnssystem blir lagt vekt på.

Kva no?
To tredeler av unge legar er i dag kvinner. Vil dei velje Sogn og Fjordane eller Finnmark utan trekningsbasert turnus? Samhandlingsreforma krev fleire legar enn no i heile landet. Oppretting av nye stillingar i sentrale strok vil gjere det like vanskeleg som før å få legar til distrikta.

Korleis tenkjer kommunane om denne utfordringa? Treng dei faste legar?
Kan fylket stå saman om å finne løysingar?